Ordet Kyudo kommer fra to japanske stavelser, Kyu (bue) og do (sti eller vei). I tradisjonell japansk kultur finnes det mange "do" former (Kendo,  Judo, Karate-do). For alle disse aktivitetene er det selve veien, altså praksisen, som er målet.

Kyudo handler om den vakre buen og skytingens estetikk, men også om hvordan den enkle handling å skyte en pil med en bue kan brukes til å forstå og finne seg selv. I Kyudo møter man sitt eget begjær, negative tanker og fysiske begrensninger, og Kyudo tilbyr hver enkelt å lære å sette pris på disse utfordringene og å vokse på dem. Man innser raskt at Kyudo ikke primært handler om buen eller det stillestående målet, men om selvutvikling.

Kyudo i Vesten
I 1930 skrev den tyske filosofen Eugene Herrigel den etter hvert så kjente boken "Zen i bueskytingens kunst", som introduserte kyudo i Vesten. Her forteller Herrigel om sine erfaringer med å studere Kyudo i Japan. På denne tiden var Herrigel sannsynligvis den eneste fra Vesten som trente Kyudo. Men på slutten av 1960-tallet kom stadig flere fra Europa og USA i kontakt med Kyudo, og de brakte sin kunnskap med seg tilbake til sine respektive land. Siden den gang har det vært en gradvis økning i antall utøvere, og i dag finnes det Kyudoforeninger og nasjonale forbund i 15 europeiske land. Disse er organisert i European Kyudo Federation under oppsyn av moderorganisasjon All Nippon Kyudo Federation.